Rondane 
I tidenes morgen - da jorden ble til -
i mulm og i mørke begravet, -
da fjellene rullet med skavler av ild
som rykende bølger i havet, -
da var det de fødtes. - I tidenes gry,
i mulm og i avgrunnens bulder, -
da veltet de fram av den ravende fly, -
og reiste seg - skulder ved skulder. -

Da soldagen rant over fjellenes bryn
og avgrunnens vikende vrimmel,
da lå som en drøm, som et hildrende syn -
en borg mot den flammende himmel. -
Og furet av flammer og skuret av vann -
og herdet i værharde netter, -
med isgrønne botner og sølvhvite band -
steg Rondanes hærkledde vetter. -

Og slik har de stått der i tusene år
og verget om landet der øster -
og lyttet til tidenes skiftende kår
og dalenes stridig røster. -
Snart hilset av prester og pilegrimssang,
snart hyldet av trell og av herre,
til årle - en skinnende morgen - engang
de hilset den mektige Sverre. -

Ja, slik har de stått mot det luftige blå
og løftet seg skulder ved skulder,
lik bøygen, når skodden om toppene lå,
i solskinn en dårende hulder. -
Og presten han manet, og skytten har drømt
og skalden har slått sine strenge,
og luften er sløret av syner og skrømt
fra Atna til Høvringens enge. -

Og står jeg på vidda ved sommer og høst,
og dagen den tar til å helle,
da vender jeg alltid mitt øye mot øst
og søker mot Rondanes fjelle. -
Og ser jeg dem stige i avdagens skjær
med tinder og blånende borge,
da vet jeg usvikelig visst hvor jeg er,
da vet jeg, at her ligger - Norge. -
Theodor Caspari

Lengselsfjellan

Rondane vart fjellan mine
fyste gongen eg fekk sjå døm.
Alder såg eg fjell så fine.
Og mitt ønskje vart å nå døm.
Om døm låg så avlangt unda
høgdom her på heimestellom,
gjekk eg sia støtt og stunda
mot ein vår i Rondefjellom.

Frå hårt fjell i bygdom våre
lokka støtt det såmmå synet.
Rondane som kvite, klåre
lengselsfjell mot himmelbrynet.
Og ein vårblank påskemårå
vart min lengsel meir enn drømmer.
Eg fekk gli på glitreskårå
mot ein dag eg aldri glømmer.

Av Ole Arnfinn Torgersrud